12 uker med 4×4-intervaller både reduserer mengden atrieflimmer og gir færre plager knyttet til sykdommen. Resultatene fra en ny doktorgrad tyder også på at intervalltrening kan hindre at man får hjerteflimmer.
Våre resultater tyder på at livsstilsendringer, inkludert trening, bør stå sentralt i behandling og forebygging av hjerteflimmer, sier Vegard Malmo, som nylig disputerte for sin doktorgrad for Cardiac Exercise Research Group ved NTNU.
Faktisk kan ei eneste hardøkt være alt som skal til for å redusere tida med flimmer neste dag betraktelig, ifølge doktorgradsarbeidet. Og 12 uker med regelmessig intervalltrening reduserer både tida med flimmer, symptomene knyttet til sykdommen og flere risikofaktorer for hjerte- og karsykdom.
Vanlig tilstand
Atrieflimmer er den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen. Denne formen for hjerteflimmer reduserer livskvaliteten og øker risikoen for hjerneslag og hjertesvikt. De fleste som har atrieflimmer får det etter at de har fylt 60 år, og på grunn av eldrebølgen vil forekomsten øke betydelig i årene framover.
Personer som har trent mye og hardt i mange år har økt risiko for atrieflimmer. Samtidig ser det ut til at moderat trening og god kondis er gunstig for å unngå atrieflimmer. Hvordan intervalltrening med høy intensitet påvirker risikoen har derimot vært mer usikkert. Et annet spørsmål er hvordan personer som har atrieflimmer bør forholde seg til trening med høy intensitet.
Intervalltrening reduserer atrieflimmer
Malmo og kollegene målte byrden av atrieflimmer ved hjelp av en rytmeregistrator som ble implantert under huden til 51 deltakere med ikke-permanent flimmer. De fleste deltakerne var henvist til ablasjonsbehandling, en indikasjon på at de har betydelige symptomer og behov for mer enn medikamentell behandling.
De 25 deltakerne som ble tilfeldig trukket ut til ikke å trene fortsatte med sitt vanlige liv gjennom hele perioden, mens de 26 i treningsgruppa gjennomførte tre økter med 4×4-intervalltrening på tredemølle hver uke i 12 uker.
Pasientene i treningsgruppa opplevde både mindre flimmer og færre plager knyttet til sykdommen etter 12 uker. Måneden før de begynte å trene hadde de i snitt atrieflimmer nesten to timer hver dag. Etter at treningsperioden var over var tida med flimmer redusert til en drøy time daglig. I tillegg ble plagene relatert til atrieflimmer klart redusert, mens både livskvaliteten og nivåene av mange kjente risikofaktorer for hjerte- og karsykdom bedret seg.
Hjertebloggen beskrev denne forskningsartikkelen grundig da den ble publisert i 2016.
Ei hard treningsøkt reduserer atrieflimmer neste dag
I forbindelse med samme studien viste Malmo og kollegene at personer med atrieflimmer har langt mindre flimmer dagen etter en maksimal treningstest har enn de sju siste dagene før testen. De 51 pasientene testet det maksimale oksygenopptaket sitt både før og etter den tre måneder lange intervensjonsperioden.
Dagen etter den første treningstesten hadde deltakerne i snitt atrieflimmer mindre enn 3 % av tida, og da var 19 personer som ikke hadde flimmer i det hele tatt denne dagen fjernet fra analysene. Til sammenligning hadde de samme deltakerne i gjennomsnitt flimmer 15 % av tida den siste uka før testen. Også etter testen på slutten av studien ble flimmerbyrden tilsvarende redusert i kontrollgruppa som ikke trente. Effekten var derimot mindre markant og ikke statistisk signifikant i treningsgruppa, men det kan skyldes at perioden med intervalltrening allerede hadde redusert tida med atrieflimmer betraktelig hos disse deltakerne.
Resultatene er en klar indikasjon på at trening i seg selv kan redusere byrden av atrieflimmer, og at effekten ikke bare skyldes at trening påvirker andre risikofaktorer for flimmer over tid.
Intervalltrening hindret atrieflimmer hos middelaldrende rotter
I en annen del av doktorgraden viste Malmo og kollegene at alle de 14 middelaldrende rottene som hadde trent intensive intervaller slapp unna varig flimmer hjertene deres ble utsatt for elektrisk for stimuli som trigger atrieflimmer. Samme stimuli gav derimot vedvarende flimmer hos fire av de elleve like gamle rottene som ikke hadde trent.
Studien sammenlignet middelaldrende rotter som trente i 16 uker med både unge og middelaldrende rotter som ikke trente. De trente rottene fikk like god kondisjon som de unge rottene etter treningsperioden. I tillegg så forskerne at de inaktive middelaldrende rottene hadde flere endringer i hjertet som gjør dem mer utsatt for atrieflimmer enn like gamle, godt trente rotter.
Spørreskjema avdekker langt fra alle som har atrieflimmer
Flere studier benytter selvrapportert atrieflimmer fra befolkningsundersøkelser til å vurdere sammenhengen mellom trening og atrieflimmer. I en fjerde artikkel har Malmo undersøkt om slik selvrapportering gir et godt bilde på hvem som faktisk har atrieflimmer, eller om man heller bør bruke sykehusdiagnostisert flimmer.
376 av over 16 000 personer fra Verdal, Steinkjer og Inderøy som deltok i den tredje helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag krysset av for at legen hadde sagt at de har atrieflimmer. Da Malmo gikk gjennom pasientjournalene fra sykehus og fastlege kunne han bare verifisere flimmer hos 249 av dem. Undersøkelsen fanget dessuten bare opp halvparten av de 502 deltakerne som faktisk hadde fått atrieflimmer bekreftet i journalene før de deltok i befolkningsundersøkelsen.
Pasientjournalen fra sykehusene gav et mer presist bilde på hvem som virkelig hadde atrieflimmer, men også her var feilmarginen nokså stor. Derfor anbefaler forskerne å hente inn informasjon fra både sykehusenes og fastlegenes journaler når man for eksempel skal studere sammenhengen mellom atrieflimmer og trening.
Les denne og flere artikler i Hjertevakten magasin no.4-2019
